Lene MK
Kursdag 2+3
Oppdatert: 12. nov. 2019
Kurset nærmer seg slutt, og her kommer det nok en oppdatering.
På dag to var vi så heldige å starte dagen med å høre fra Urolog Mats-Ola S. Kalgraff rundt flere temaer som mannens seksualitet, mann som kjønn, testosteron, tenningsmønstre. erektil dysfunksjon, prostatakreft og mer til. Her var det utrolig mye å lære.
Mats-Ola er også en meget entusiastisk mann, som helt klart har evnen til å fange oppmerksomheten til et helt rom med både humor og alvor, så å høre etter her, det gjør man!
Vi fikk høre mer om ulempene ved at flere ikke får tilstrekkelig informasjon rundt fjerning av prostata. At man bør ha en god samtale etter diagnose, før behandling, slik at han selv kan få velge behandling og fremgangsmetode basert på riktig og utfyllende informasjon. Når man fjerner prostata vil de fleste slite med, eller ikke ha noen, ereksjonsevne i ettertid. En av tjue blir helbredet ved hjelp av operasjon på prostata, og det er ikke slik at det er en garantert kreftstopp. Vi må snakke om det!
Noe annet det er greit å snakke om er at ereksjonsvikt ikke kommer med alder. Du skal ikke miste morgenereksjonen bare fordi du har bikket 70 år. Ereksjonssvikt kommer med sykdom. Sykdom kan også komme med alder. Og er det ikke sykdommen i seg selv, ja da er det gjerne medikamentene sykdommene behandles med.
For noen kan sykdom oppdages nettopp fordi de tar ereksjonssvikten på alvor og kommer seg til legen. Det er ikke bare leit å slite med noe sånt i stillhet, men det kan faktisk være direkte farlig.
Videre hadde vi besøk av Jeanette Hoel, leder i gynkreftforeningen. En herlig dame, som også har en sterk historie etter å ha kjempet mot både livmorhalskreft og brystkreft.
Vi fikk høre litt om at det faktisk er mer tabu med gynekologisk kreft, enn med for eksempel prostatakreft, noe jeg finner horribelt.
Nok en gang får vi høre den altfor kjente historien om en kvinne som må dilere skjeden for å unngå sammenvoksninger, men som fikk altfor lite informasjon av legen. De får noe utstyr, med en klein stemning og en flau lege, men ikke tilstrekkelig informasjon. "Du må bruke denne" Men uten tilstrekkelig dialog, slik at pasienten forstår hvorfor de skal bruke dette kan det faktisk føre til ytterligere komplikasjoner, som sammenvoksninger. Jeg tenker også at hele stemningen rundt hjelpemiddelet blir satt når en lege (!?) synes det er for pinlig å snakke om. Hvorfor skal da pasienten gjøre det?
Når man får sammenvoksninger i vevet i underlivet kan det vanskeliggjøre en rekke ting. Samleie er ikke noe særlig, og kan føre til blødninger og smerter. I visse tilfeller kan det også føre til at man ikke får gjennomført en gynekologisk undersøkelse også. En av sykepleierne sa at hun i ett tilfelle ikke skjønte hvorfor en 90 år gammel kvinne skulle dilere underlivet etter operasjon, for hva var vitsen? Etter dette foredraget var denne kvinnen en av de som fikk en åpenbaring. Selvfølgelig var dette nødvendig, og hvorfor hadde de ikke snakket om det iløpet av skolegangen? Hvorfor får hun først denne utfyllende informasjonen på et kurs hun deltar på av eget initiativ?
Hvorfor er det som skjer i skjeden så tabu og pinlig? Det er helse det også, og i tilfeller som med kreft, stråling og operasjon får man gjerne senskader også. Tørre slimhinner, tidlig brå overgangsalder, skjeden mister elastitet og man kan også få strålingsskader i underlivet.
Tenk så mange kvinner som ikke sier noe høyt, men som lider i hverdagen? Dette må vi gjøre noe med!
Og til slutt fikk vi i oppgave å skrive en seksuell anamnese. Altså en type kartlegging for den seksuelle helsen. Litt vanskelig for meg og Bosslady Laila å skulle relatere det til pasienter, da vi har kunder, men noe kom man da frem til ;)
På kursdag tre var det foredrag fra Håkon Wiig, som fortalte sin historie som pårørende og overlevende. Hans kone var syk i ti år, og de holdt sammen gjennom alt. Vi fikk høre en sterk historie, fra det jeg vil påstå er en usaklig sterk mann. Han fortalte oss om hverdagen deres, opplevelser fra sykehusene de var på, rutiner og struktur i en hverdag som syk, og som pårørende.
Noe av det jeg reagerte mest på var de ulike holdningene han møtte fra helsevesenet.
Kan du tenke deg dette: Det nærmer seg jul, omtrent midt i desember, og man får beskjed fra legen om at man har kreft. Ikke bare det, men at du har igjen kanskje noen uker å leve. Det var ikke mulig å få hjelp før julen var over, altså muligens etter at hun kunne dø.
Håkons kone levde i ti år til, men jeg vil tro det er utrolig mye uvisshet. Når man først uttaler noe sånt, som lege, så hadde jeg til slutt slitt med å stole på beskjeder jeg fikk fra dem.
Vi fikk også et uvurdelig innblikk i deres seksuelle helse som par, og hvordan det oppleves for både den syke og den pårørende. Håkon har også skrevet en bok, og den tror jeg at jeg vil vie et helt eget innlegg til.
Først var jeg usikker på hva vi kunne få ut av dette kurset, vi som snakker så åpent om seksualitet fra før. Nå vet jeg at dette er utrolig verdifullt for oss alle på kurset. En annen innfallsvinkel kan man si.
Siste dag (8. februar) blir nok minst like lærerik, om ikke også en smule vemodig. Kunne nok ha tenkt meg å tilbringe mye mer tid med alle disse menneskene, både kurslederne og deltakerne. Denne gangen er pårørende Håkon og Urolog Mats-Ola de enestene hanene i hønegården, men håper jo stort på at kurset vil kjøres videre, og at flere menn vil delta!
Så.. JA! Vi trenger å snakke om det!
Da sees vi neste uke, folkens!
Mvh Lene MK, Oss i mellom.
