Vi har ingen å miste!
Oppdatert: 12. nov. 2019
Den 10. september var det verdensdagen for selvmordsforebygging.
Dette traff litt ekstra hos meg nå, da jeg på ganske kort tid har opplevd at tre bekjente har forlatt oss. Jeg kjente ingen av disse menneskene spesielt godt, men jeg har minner om dem alle. Og jeg klarer ikke å forestille meg hva familiene deres, eller deres nærmeste går igjennom nå. Ingen forbundet, og alle like tunge å høre.
Ord er fattigslige i slike situasjoner, men vi må aldri tie stille om selvmord.
Det er dessverre slik at selvmordstallene innenfor LHBT miljøet er høyere enn utenfor. Mennesker som føler at de ikke passer inn, som ikke føler at de kan akseptere hvem de er. Ofte fordi de blir fortalt at det de føler, det er feil. Vi mennesker er flokkdyr, og når noen man kanskje ser opp til sier at "du er feil", så oppleves det ofte som om flertallet mener det samme. Noe som logisk sett er veldig ødeleggende for noen som bare vil finne sin plass på sine egne premisser.
For mange av oss er dette med legning heldigvis en trygg greie, noe som bare er. Flere har aldri måtte bekymre seg for å "komme ut av skapet". Og for det meste møter vi lite motstand eller stygge kommentarer, selv om det dessverre skjer allikevel. For noen av oss er disse kommentarene sjeldne og mer irriterende enn noe annet, for andre er det mer vedvarende og trakasserende. Kommentarene skjærer dypt, og kan gjøre massiv skade på et sensitivt og kanskje allerede skadet sinn.
Du tenker kanskje at det ikke er ditt ansvar? At du bare kan snu og gå uten å si noe? At du har rett til å mene det du vil, og derfor også har rett til å si det høyt? På sett og vis har du jo det, men vi må alle fungere sammen i det offentlige rom. Alle kan ikke like alle, enda færre vil forstå hverandre. Men INGEN har MER og INGEN har MINDRE rett til å eksistere i det offentlige rom.
Og om du kjenner noen du er bekymret for, gjør det du kan! Noen ganger er det å bli sett alt som skal til. Kanskje en melding fra deg kan endre en hel dag for dem, og i tur gjøre de neste dagene bedre? Folk tror alltid at det skal så umåtelig stor innsats til for å være tilstede for noen. Gi noen et smil, hør på dem, snakk MED dem istedenfor TIL dem.
Og viktigst av alt: bare vær der. Det er ren medmenneskelighet, og vi har det alle i oss.
Og bare så det er presisert: jeg snakker om alle, ikke kun de i LHBT miljøet, men absolutt alle. Vi kan ikke alltid hjelpe, men vi bør og kan alltid prøve.
Nå kommer høsten og vinteren, og for mange er dette en ekstra tøff periode. Tenk litt på hverandre, og ta vare på hverandre. Som jeg skrev tidligere, så er det faktisk ikke så mye som skal til for å gi noen følelsen av å bli sett. Følelsen av å bli hørt. Følelsen av å kanskje høre til.
Og til dere der ute som sliter: Dere er ikke alene! Aldri vær redd for å spørre om hjelp, aldri tro du ikke har verdi. Vi har ingen å miste!
Derfor er jeg så glad for at også Pride paraden skal gå her i Hamar nå.
Jeg skal ta med meg datteren min, og gå sammen med alle disse herlige menneskene. Sammen, alltid sammen, alle sammen.
Mvh Lene MK, Oss i mellom.
